Tvang?

Dagens mest populære og kanskje forhatte ord i Ytre Namdal: TVANG!

Her er tre eksempler på relevante scenarier som hvert på sine nivå tar for seg temaet tvang:

tvang

1: Se for deg en familie med to barn – tvilling-gutter. I et ikke alt for stort hus, men stort nok til at de har et fint hjem og en okay hverdag.

På et tidspunkt får tvillingbrødrene en liten søster og da oppstår det behov for å gjøre om på noe i huset. Det er ikke lenger slik at begge tvillingene i det videre kan ha hvert sitt rom for seg selv. Rommene deres er forøvrig store – og det er god plass til flere senger på hvert rom.

Ingen av barna i denne familien er myndige, men de får lov å være med på å bestemme ett og annet – likevel. Særlig innenfor veggene av sine egne rom har de fått lov til å bestemme det aller meste. Men i en slik familie er det selvsagt foreldrene som har det avgjørende ordet i de sammenhenger som angår familien som hele.Slik må det være, det vet alle 🙂

I denne situasjonen sier foreldrene til tvillingbrødrene at de vil gjerne at de skal få være med på å bestemme hvordan situasjonen skal løses. Så  de utfordrer barna til å selv snakke sammen og finne en løsning. Rombehovet og størrelsen på eksisterende soverom gjør at det ligger litt i kortene at man kan løse behovet som har oppstått ved at tvillingene flytter sammen på ett og samme rom. Og alle i familien er egentlig skjønt enige i at dette er en god løsning for famlien.

Begge tvillingene skjønner likevel umiddelbart at det ikke vil være aktuelt å bygge et nytt rom til dem – ettersom man har store og gode rom fra før. Problemet er at barna begge to vil at den andre skal flytte inn til seg. Den ene setter sågar frem et ultimatum om at den eneste måten å løse det på er at den andre tilpasser seg til hans ønsker og krav og flytter inn på hans rom. Ingen av dem vil således gi slipp på «sitt rom» for å løse situasjonen for familien som helhet.

Da må selvsagt foreldrene – som både har avgjørelsesmyndighet og plikt til å fatte de beste beslutningene for familien, bestemme hvem som skal flytte inn til hvem.

Tvang? Jo, det kan man jo si… Eller: «Helt nødvendig myndighetsbruk av den part som har en plikt til å fatte helhetlige vedtak i slike saker – etter først å ha forsøkt å få partene til å finne løsning selv». 

 

2: Se så for deg en kommune der politikerne fra gammelt av har en forskrift som deler kommunen inn i 6 ulike skolekretser. Hver krets med sin skole med sin rektor og med sine lærerstaber.

Etter en tid har behovene fra innbyggerne og kravene fra samfunnet rundt endret vesentlig på seg. På en slik måte at politikerne bestemmer å få eksterne fagfolk til å vurdere og utrede hvordan skolekretsene i kommunen bør se ut for at skolen i kommunen best mulig skal oppfylle lovens krav til skoledrift. Utredningen konkluderer med at kommunen bør slå sammen flere av skolekretsene for å få til større elevkull ved skolene, rikere læringsmiljø og dermed skoler bedre innrettet på å gi undervisning i tråd med opplærngslovens krav.

Politikerne vedtar da å gå i dialog med de ulike skolekretsene selv om hva de synst. For å gjøre en lang historie kort er det ingen av kretsene som mener at SIN skolekrets bør slås sammen med noen av de andre. Alle kretsene skjønner at det ikke er rom for å bygge noen ny skole «midt i mellom» – og at det derfor i praksis er et spørsmål om hvilke skoler som skal legges ned på bekostning av andre. Dette er – naturlig nok – ingen interessert i når det gjelder SIN skolekrets.

Da må selvsagt kommunestyrepolitikerne – som både har avgjørelsesmyndighet og plikt til å fatte de beste beslutningene for kommunen som helhet – bestemme hvordan dette skal løses. Hvilke skolekretser som skal slås sammen – og hvilke elever som skal gå på hvilke skoler.

Tvang? Jo, det kan man jo si… Eller: «Helt nødvendig myndighetsbruk av den part som har en plikt til å fatte helhetlige vedtak i slike saker – etter først å ha forsøkt å få partene til å finne løsning selv».

 

3: Se for deg 4 kommuner – la oss ta som et helt tenkt eksempel Nærøy, Vikna, Leka og Bindal.

Samfunnets krav – regionens innbyggeres behov – næringslivets klare ønsker, regjeringens vedtatte politikk m.m. peker alt i retning av at det er på høy tid med endringer av noen strukturer for disse fire kommunene.

Stortinget spør derfor kommunene selv om de kan finne frem til gode forslag på løsninger. Det er vel kanskje der man feiler. Man burde kanskje ikke spurt. For svarene de får er – som i de foregående scenariene – at de enkelte partene selv er mest opptatt av seg og sitt. Alle som en. Ingen vil gi fra seg «sitt rom», «sin skole», eller i denne situasjonen «sitt kommunesenter». Og alle finner selvsagt på sin side gode grunner til å hevde sin rett til det. Problemet er at noe må gjøres.

Da må selvsagt stortingspolitikerne – som både har avgjørelsesmyndighet og plikt til å fatte de beste beslutningene for regionen og landet som helhet – bestemme hvordan dette skal løses. Hvilke kommuner som skal slås sammen med hvem. Dette er ikke en avgjørelse som skal ligge lokalt i den enkelte kommune. DET burde nok storting og regjering vært noe mer tydelig på fra starten av…

Tvang? Jo, det kan man jo si… Eller: «Helt nødvendig myndighetsbruk av den part som har en plikt til å fatte helhetlige vedtak i slike saker – etter først å ha forsøkt å få partene til å finne løsning selv».


Jeg tror dette blir veldig bråkete og slitsomt for oss som bor her. Men til slutt veldig bra!

🙂