Digital kompetanse

Noe av det viktigste vi som samfunn må bli flinkere til er å håndtere DIGITALiseringen av alt og alle. Særlig digitaliseringen av kommunikasjon. Jeg vil påstå at svært mange av utfordringene vi har i dagens samfunn, nasjonalt som lokalt, ville vært mye lettere å både forebygge og håndtere med høyere digital kompetanse. Det gjelder for oss voksne, og det gjelder for den oppvoksende generasjon! Her har jeg blogga noen tanker om hvorfor og hvordan…

laring-lowres

Digitaliseringen skaper utfordringer OG gir muligheter innenfor en rekke ulike områder i samfunnet. Jeg nøyer meg her med å nevne stikkord som mobbing, ensomhet, sosial angst, psykiatri. seksualitet, pornografi, likestilling, inkludering, menneskeverd, økonomi, læring, oppdragelse, utdanning , meningsdannelse, dømmekraft, politikk, tilhørighet, samfunnsengasjement og verdensbilde. Og jeg kunne nevnt masse mer. Områder som er helt vesentlige for at vi kan bo, vokse opp, utvikle oss, samhandle og trives i et godt og velfungerende sosialdemokratisk samfunn preget av likeverd og respekt. Og vesentlig for at våre barn i kommende generasjoner kan få gjøre det samme.

samfunn1

Grunnleggende ferdighet

Det er heldigvis slik at DIGITAL KOMPETANSE nå anses som en grunnleggende ferdighet i skoleverket (kom med kunnskapsløftet) – sidestilt med f.eks. evnen til å kunne lese eller skrive. Og det er heldigvis også slik at det foregår en overordnet fokusendring fra å se på folk (f.eks. barn og unge) som “konsumenter” (av informasjon/kunnskap) til å i mye større grad se på folk som produsenter. Vi har lang tradisjon i skole og samfunnet forøvrig (les: media) for å være konsumenter (mottakere av informasjon). Med den omfattende digitaliseringen følger det krav til at vi er/blir produsenter (skaper ressurser). Dette er helt sentralt i f.eks. Ludviksensutvalgets rapport om “Fremtidens Skole”, og vil fremover garantert bli nedfelt for eksempel i læreplanene som skolene jobber etter. For vi må forberede oss på dette skiftet. Dvs. at hele skolearenaen digitaliseres. Det kan gjøres på flere måter, men først og fremst må man tilrettelegge bygg og infrastruktur for nye tider, og sørge for tilstrekkelig digital kompetanse lokalt.

Og da er vi over på det som strengt tatt blir viktigst – hva vi kan og må gjøre lokalt! I den sammenheng var det veldig bra å lese at ordfører Steinar Aspli under valgkampen høsten 2015 i en kronikk om Nærøyskolen var tydelig med følgende:

steinaraspli

“Det å utvikle en moderne skole er krevende for kommuner med begrenset økonomi. Vi må få en opptrappingsplan for teknologiske læremidler og øke den pedagogiske kompetansen slik at barna får innsikt i og nødvendig kompetanse i bruk av PC og sosiale kommunikasjonskanaler. Slik kompetanse er uten tvil viktig i dagens og framtidas samfunn.” (Steinar Aspli, høsten 2015).

Men det gjenstår ennå å se om dette var mest “valgflesk” eller om det foreligger konkrete planer om reell politikk i tråd med dette. Jeg håper jo selvsagt veldig på det siste, selv om vi til nå opplever at vi står ganske så stille på dette punktet. Det vi si – selve digitaliseringa går med racerfart, og samfunnsutviklinga har aldri gått så raskt som nå. Men vår kompetanse og evne til å håndtere dette på en god måte utvikles ikke raskt nok. Samfunnet “løper fra oss” på en måte!

Men trenger det å være slik? Jeg mener det ikke trenger det! Det er for eksempel flere skoler og kommuner som har klart å “hekte seg litt på” den digitale samfunnsutviklingen. Den mest nærliggende å nevne er Overhalla kommune, der alle elevene blant anna bruker nettbrett i undervisningen. Og allerede nå begynner de der å se svært oppløftende resultater av slikt fokus på nettopp “Digital kompetanse”.

Dette er selvsagt noe som krever langsiktig helhetlig planlegging, akkurat slik ordfører Aspli skrev før valget. Men det krever også evne og vilje til vanskelige men viktige prioriteringer. Men jeg mener det er helt nødvendig! Og da kan man jo si at her har vår kommune akkurat nå en fantastisk mulighet ettersom vi skal bygge helt ny skole fra bunnen av! Husk at ungene/ungdommenes medbrakte digitale kompetanse er en stor verdi for verdikjeden skole > utdanning > jobb. Slikt er stor mangelvare i næringslivet, og en etterspurt kompetanse. Noe både skole og heim må ta mye mer alvorlig, mener jeg!

Skolen. Og heimen.

Utgangspunktet som definerer hvorfor slike tiltak som vi for eksempel ser i Overhalla er en helt riktig måte å møte samfunnsutviklingen på finner vi helt først i opplæringslovens formålsparagraf:

“Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.”

Både skole og heim har altså en kjempeoppgave!

Min sterke interesse og engasjement for digitale duppedingser (ja, kall meg gjerne nerd 🙂 ) har (selvsagt) smittet over på mine barn. De har alle tre hver sin iPad, det vil si 2-åringen har ikke sin helt egen ennå.. Ipad er jo ikke direkte uvanlig i norske hjem idag, selv om jeg dessverre også hører om foreldre som oppriktig mener at ungene ikke har behov for slikt 🙁 — Ofte forsvart med at de ikke hadde slikt i det hele tatt da de var ung.

selfiemedlinus

Selfie med Linus (2) som med klare rammer får leke seg til litt digital kompetanse i ny og ne :-)

Det vil såklart være mange familier og heimer som av ulike grunner ikke kan prioritere dette så høyt som vi gjør. Det gir jo sånn sett bare et ennå større ansvar for dette til fellesskolen, en sak i seg selv som politikere kanskje bør bli mer bevisst på. Men selv om jeg selvsagt ikke hadde nettbrett da jeg var ung, ser jeg jo at samfunnet i dag har utviklet seg veldig. Dette slik at nettopp nettbrett, som f.eks. iPad (eller forsåvidt smarttelefon som man langt på veg kan bruke til det samme!) nå kan ses på som helt sentralt for håndteringa av. tja.. livet!? Skal vi som foreldre “opne dører mot verda og framtida”, kan vi ikke ta utgangspunkt i hvordan samfunnet var da vi var ung. Da må vi forsøke å lære ungene å bruke og håndtere “det digitale” – på godt og vondt.

Men jeg er smertelig klar over at det neimen ikke er lett. 🙂

Hvor skal man starte?

Det finnes et utall forskjellige duppedingser, spill og apper som kan være med på å legge grunnlag for digital kompetanse for barn og unge. Skal man bare begynne med å kjøpe et nettbrett og så la ungene få installere og spille de spilla de hører om, de spilla de får lyst til å installere og de appene som deres venner har? Og når ungene har lyst, eller kanskje eventuelt når vi som foreldre har behov for såkalt voksentid, så kan ungene få gå og spille på sin iPad? Kanskje tenker vi til og med at det er sunt at de lærer seg “det derre digitale greierne” (som vi ikke kan så mye om, eller interesserer oss så veldig for, likevel!?), og derfor attpåtil med god samvittighet for å være gode, pedagogiske foreldre, sender ungene inn på rommet sitt, eller til en kompis, for å få spille iPad – overlatt til seg selv?

Gjør vi for mye av det, særlig for de yngste barna, vil jeg kalle det bjørnetjeneste. Og jeg tror dessverre vi alle synder litt der, gitt! (Jada, vi også Jane, jeg vet!! 🙂 )

Barn trenger veiledning og rammer for å håndtere det digitale på en oppbyggende og utviklende måte. Veiledning både fra skole og heim. Ikke minst for å bli satt i stand til å tilegne seg kompetanse i kildekritikk og selvregulering! Og det å “lære seg å lære”. Der er mange farer der ute. Det såg vi nylig et stort og viktig oppslag i Namdalsavisa om, i et varsku fra rektor Grete Mo ved Namsos Ungdomskole. For Mo har veldig i rett – vi kan ikke “kaste” barn alene ut i dette!

Da jeg fikk min første mobil var jeg 24 år. Det er noe annet i dag når de fleste (?) har både mobiltelefon og nettbrett før de begynner på skolen – eller i allefall før de kan lese og forstå engelsk.

Min påstand er at mangelfull veiledning og/eller fravær av fornuftige rammer gjør at digitaliseringen skaper og forsterker de nevnte samfunnsutfordringene. I stedet for å forebygge og bidra positivt.

digikomp2-lowres

I det lyset har jeg forståelse for at enkelte skoler og heimer løser akkurat dette med et forbud. Men det vil jeg likevel – igjen – betegne som å “pisse i buksa”. For hvem skal gi ungene en naturlig tilnærming til dette (“verda og framtida”), samt gi nødvendige rammer og den viktige veiledninga de trenger for å utvikle digital kompetanse, dersom både skole og heim “forbyr seg rundt” utfordringene som oppstår på grunn av manglende kompetanse, innsikt eller utstyr? Nei et forbud blir å dytte utfordringene foran seg, eller overlate barna til å finne ut av dette uten veiledning. NB: det er vesentlig forskjell på “forbud” og “rammer”!…

Men hvor søren skal man begynne da? Hvordan kan vi – som den siste foreldregenerasjonen som ikke vokste opp i et gjennomdigitalisert samfunn – bidra til å få til dette?

Svaret er: Prioritering!

  • Politikerne må prioritere dette foran andre ting dersom skolen skal kunne bli satt i stand til å oppfylle sin del. Og det må bli mer enn prat om at det skal satses på digital kompetanseheving. Det må vilje til, og penger må flyttes.
  • Og når det gjelder heimen: Vi som foreldre må prioritere dette foran andre ting.

Og selv om våre politikerne i Nærøy hittil ikke helt har vist at de har klart å prioritere dette i veldig stor grad, skal i allefall jeg, som forelder og dermed representant for nettopp “heimen” gjøre mitt! 🙂 

Jeg skal prioritere å bruke mer tid på digital kompetanse for mine barn. Sammen med mine barn. Og mindre tid på… vel, vi får se. Fra nyttår sparer jeg faktisk 1 time hver dag på grunn av at jeg skifter jobb og slutter å “pendle” til Rørvik. Kanskje skal jeg dedikere litt av denne timen til dette 🙂 Og så må jeg jo innrømme at ikke all tiden jeg bruker på det digitale selv er nyttig. Ved å bli mer bevisst hva jeg selv bruker det digitale til (jada, f.eks. Facebook) og hvordan jeg håndterer min tidsbruk på dette, er jeg sikker på at jeg samtidig kan frigjøre og prioritere mer tid til å gjøre dette sammen med mine barn. For det er så viktig!

Derfor – et løfte – mest for å legge press på meg selv:

Jeg begynner sammen med Mattis – min førskolegutt. Og jeg begynner systematisk med å teste ut læringsapper. Apper som tar mål av seg til å være gode, pedagogiske verktøy for innlæring av grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving, regning og ikke minst digital kompetanse, med mer. Ikke som erstatning for læreren, slett ikke. Men som et supplement og som et glimrende verktøy til å åpne dører mot verda og framtida for Mattis. Og forhåpentligvis hans søsken og venner osv…

mattis2

Mattis igang med – for ham – et artig spill…

Og jeg skal også dele – helt konkret her på bloggen – det Mattis og jeg kommer frem til og erfarer i tiden som kommer. For “sharing is caring”. Og jeg ser store fordeler for oss som individer, vår familie og vårt samfunn om vi alle blir bedre i stand til å gi mye høyere digital kompetanse til den oppvoksende generasjon! Og jeg håper og tror at noen vil finne dette nyttig, og at det kan bidra til økt digital bevissthet og og økt digital kompetanse. For det trenger vi!

Velkommen tilbake til første episode av “Øyvinds apper”, som kommer i løpet av en ukes tid nå :-O Håper jeg!